Etter at Trondheim opplevde sine første vårtegn, la bokstavelig talt optimismen seg utenpå huden på kontoret. Det var bred enighet om at det så ut til å bli en nydelig vår. Så da driverne av OlsenNaustet på Veiholmen inviterte oss til å sjekke ut deres nye overnattingstilbud, Olsens Pensjonat, var vi ikke vanskelig å be. Helt glemt var hvor lunefull midtnorsk kan være. Til vi sto ytterst i havgapet utenfor Smøla.

Veien mot perlen i havgapet, som Veiholmen faktisk er, var både opplevelses- og innholdsrik. Tre av fire spente turdeltakere var førstereis. Sjefen sjøl hadde derimot tatt turen flere ganger som reiseleder, og fortalte ivrig underveis om områdene vi passerte. Litt vel mye informasjon for én av passasjerene – som et ukjent antall ganger hørte at Tusnastubban het Tusseladdan.

Veiholmen i styggevær er et sjarmerende stykke Norge

Vel fremme på Veiholmen åpnet alle sammen bildørene på samme tid. Da vrengte neste bilen seg, slik at den knallblåe lakken ble en del av interiøret. Regn pisket ivrig mot ansikter i en hastighet på 18 meter per sekund, og våre jakker, sannsynligvis produsert for mer bynære forhold, så ut som blafrende flagg som truet med å løsne fra flaggstanga.

Men reisefølget var enige om at dette må man tåle når man velger å ta turen til Nordmøre tidlig i april, før vi bet tennene sammen.

Heldigvis var Olav på OlsenNaustet parat. Han tok oss inn i varmen av naustet, serverte forfriskninger og fortalte om historien til både Veiholmen og OlsenNaustet. Straks den ivrige trommingen av regn mot de store vinduene avtok, fikk vi en omvisning i de fire gjestehusene som tilhører Olsens Pensjonat. Alle var nyrenoverte og veldig koselige. Veldig, veldig koselige faktisk. Men vær obs på at dette er eldre hus med tilhørende lave partier, noe en i reisefølget smertelig fikk erfare så det sang etter.

Vi fikk tildelt Røbekk, huset nærmest naustet. Her installerte vi oss kjapt og konstaterte at vi gjerne skulle vært her lengre enn ei natt. Huset var, i likhet med de tre andre, renovert i alle kriker og kroker – med morsomme detaljer å utforske for nysgjerrige «byfolk». I kjøleskapet sto frokost klar til dagen etter, og våre senger var ferdig oppreid for natten.

Tapas med lokal forankring og høy kosefaktor

På kvelden inntok vi det sjarmerende naustet fra 1700-tallet, med gjenbrukt panel på veggene og et autentisk miljø. Det har liketil en sluk i gulvet i tilfelle flom. De store vinduene gav en spesiell atmosfære mens vinden ulte utenfor – her kan man se bølger som slår høyt opp i lufta idet de treffer land, eller fiskebåter som tøffer inn og ut av havna, når været tillater det.

Vi gikk for tapas med en lokal vri. Det skulle bli et måltid vi sent glemmer. Nydelige småretter på deling gikk unna. Klippfiskboller, krabbekaker og spekepølse falt helt i smak, og deres versjon av kortreist skagenrøre på belgiske vafler smakte så himmelsk at vi måtte pent be om en runde til. Få ting fungerer bedre på kosestemningen enn mat som deles, og vi kunne virkelig nyte det utmerkede måltidet i godt selskap.

Gode og mette var vi klar for sengene. De var for øvrig veldig behagelige og bød på en riktig så god natt med søvn.

Etter en enkel, velfungerende frokost var vi klare for hjemturen. Med oss i bagasjen hadde vi gode minner og idéer vi ser fram til å sette ut i livet.

Nevnte vi at vi gjerne skulle vært mer enn ei natt?

Takk for invitasjonen, vi kommer gjerne tilbake!

Skroll til toppen